Etter at min beste venn, Ronnie, ble diagnostisert med kreft første gang, inngikk vi en pakt: at selv om vi var atskilt etter geografisk avstand, ville vi heretter, for resten av livet, vie en helg sammen hvert år til vårt jubileum .' I Bibelen, hver 7^thÅrets vekstsesong skulle holdes brakk for at jordene skulle regenereres. Hvert 7. år skulle kalles 'jubileet', et veldig spesielt år som bare skulle oppleves en gang i livet.

Og siden vi nå var så klar over livets skjørhet, og hvordan det kunne tas fra enhver av oss når som helst, bestemte Ronnie og jeg oss for å strebe etter å leve hvert år som om det var et jubileum, og legemliggjøre det og våre udødelig vennskap under sin årlige feiring. I hvert jubileum skulle vi bytte roller. Vertens rolle var å planlegge detaljene for en fantastisk og hyggelig helg som skulle deles sammen. Å gi alt for gjesten. Gjestens rolle var å tillate seg å bli gitt til. En langt vanskeligere rolle.

Jubelårets ånd var å anta mening med alle ting. Slik at når våre ønsker eller planer ble brutt, i stedet for å beklage våre skjebner og gå videre, skulle vi stoppe opp og se nærmere. Helt til MENING dukket opp og skjebnen sin plan ble avslørt. Dette er en fortelling fra vårt siste og største jubileum.

For denne begivenheten hadde jeg ett år tidligere reservert en suite på Ahwahnee Hotel i Yosemite nasjonalpark i hjertet av høsten. Mens vi kjørte dit, snakket vi om vår kjærlighet til høstvinden, og La Mistral, de legendariske vindene som sveiper over Sør-Frankrike. Og vi lurte på at hvis vindene skulle være med oss ​​denne helgen, ville kanskje ånden til selveste John Muir, skytshelgen for Yosemite, slutte seg til vår side og gi oss flukt med bladene.

Morgenen etter at vi kom, gikk vi ut på dagen. Ronnie hadde aldri vært i Yosemite før, og derfor hadde jeg planlagt en dag med de mest fantastiske skattene. Først en kjøretur utover dalen og over fjelltoppen til Glacier Point. Deretter en kort fottur for å observere panoramaet, og videre til Grove of Redwoods, verdens eldste levende ting. Til slutt, en retur til dalen i skumringen i tide til middag ved solnedgang på Ahwahnee Hotel.

Men ved El Capitan Peak, like før jeg forlot dalen, la jeg merke til et uforklarlig ubehag. Jeg spurte vennen min om han følte det også, og han bekreftet ja, at han også på en eller annen måte følte denne kakofoniske angsten midt i en slik prakt. Vi stoppet bilen og diskuterte situasjonen vår. Det som dukket opp var at med så mye uendelig herlighet foran oss, med alle de uendelige underverkene «borenfor fjelltoppen», kunne vi ikke tillate oss å ha fullstendig men én ting. Den eneste tingen. NÅET. Fordi så mye hadde vi ønsket det hele, kunne vi derfor ikke ha noe fullt ut.

Så vi bestemte oss for at vi i jubelårets ånd MÅTTE gi fra oss planene våre og være forberedt på å gi opp alt 'borenfor fjelltoppen.' Vi bestemte oss for at det måtte være her hvor vi skulle stå, og for hele dagen, om nødvendig. Vi vandret over engen og satt under et lønnetre rikt med løvverk. Føler meg så mett, men så trist og bittersøt. På et tidspunkt reiste vennen min seg og gikk tilbake fra treet. «Da jeg var liten gutt, spilte vi. Om høsten stod vi under et tre som dette, og når vinden blåste, prøvde vi å fange et fallende blad i hendene våre. Vi trodde at hvis bare du kunne fange den før den rørte bakken, så ville det sikkert skje noe fantastisk.'

Ingen av oss kunne da ha visst at Ronnie var døende. Men uten at jeg visste det, hadde han mistenkt det.

Fram til det øyeblikket hadde høstvindene blåst ustanselig hele dagen. Men i det øyeblikket Ronnie hadde reist seg og ventet, ble det bare plutselig ro. Ro og stillhet. Og ikke ett blad faller fra treet. Etter en stund så vennen min opp, og som om han tryglet, hvisket han 'vær så snill!' Og i et øyeblikk, som fra ingensteds, et utbrudd av vind. La Mistral! Flere blader fløt ned, Ronnie jaget dem med glede. Men fallende løv er ikke så lett å fange. Du forplikter deg til å løpe én retning, i neste øyeblikk blir de blåst en annen. Ingen blader. Likevel kunne vi ikke tro hva som nettopp hadde skjedd!

Et par minutter til, i gripende stillhet, og vennen min reiste seg igjen. Men fortsatt holdt luften bare rolig. Og denne gangen, med en stemme høyere nå, enda mer bedende, ropte han til himmelen, 'VÆNLIGST!' Igjen, om et øyeblikk, vinden. Bare denne gangen et større, mer insisterende utbrudd. Enda flere blader ble løsnet fra treet. Men som før kunne vennen min ikke fange noe blad.

For en siste gang så Ronnie opp og stirret inn i evigheten. Jeg lærte aldri hva som var i tankene hans i det øyeblikket, men jeg så tårer dannes i øynene hans, tårer falt til bakken. Og for en siste gang, som om selve hans LIV var avhengig av det, og som fra bunnen av sjelen hans, tryglet han og proklamerte til himmelen: 'VÆR SNILL!'

Stillhet. Umiddelbart en lav virvel. Høyere, hardere. Nå et vindkast, nå et utbrudd, nå et JUL! Og DENNE gangen ble det blåst TUSEN blader, og denne gangen fanget Ronnie bladet hans. Og akkurat i det øyeblikket kjente jeg, som slappet av under treet med utstrakte armer, en prikking i håndflaten min og lukket neven mot … et LØV, som hadde falt rett inn i hånden min!

Vi så på hverandre med kjærlighet og takknemlighet og ble enige om at det nå var på tide å gå videre med dagen vår. Og som skjebnen ville ha det, vi så alt! Vi så Glacier Point, vi så panoramaet, vi besøkte Redwoods, de eldste levende tingene, vi kom tilbake til Ahwahnee Hotel AKKURAT i tide for middag ved en strålende solnedgang.

Vennen min døde seks måneder senere. Men før han gjorde det, skjønte han at han hadde sett evigheten. Og evigheten tar ALDRI slutt! Ronnie, du FÅR bladet! Bladet var liv, et kort øyeblikk som falt i vinden før det returnerte til jorden hvor det kom fra... og sikkert, noe fantastisk skjedde!

Om forfatteren:
Dr. Friedman er en klinisk psykolog som nylig har flyttet sin private praksis til West Los Angeles fra San Mateo, California etter 25 år. Han spesialiserer seg på psykoterapi for voksne og ungdom, med en spesiell interesse for tilknytningsteori, mellommenneskelig nevrobiologi og mindfulness-praksis. Han er på det kliniske fakultetet ved Chope Hospital i San Mateo og Wright Institute i Berkeley, og har vært ansvarlig for å arrangere videreutdanningsprogrammer for San Mateo County Psychological Association de siste 10 årene.