Til høytiden ga jeg en Nerf-pistol til min 8 år gamle nevø. Han var henrykt. Det var hans første Nerf-pistol. Han hadde stor glede av å sikte på vinduet, døren eller et hvilket som helst sted han fikk lov til å skyte. Det var første gang jeg så ekte spontan nytelse krysse hans ellers høflige og reserverte ansikt. Dessverre blir det trolig hans siste Nerf-pistol. Faren hans, da vi dro fra samlingen, gjorde det klart at han ikke likte lekevåpen og ikke ville ha dem i huset sitt.

Foreldreoppdraget til denne unge mannen består i å be ham holde seg ren, være høflig og klemme alle på samlingen for å takke dem for gaven. Han får beskjed om hva han skal spise, hvordan han skal spise og hvor han skal være. Foreldrenes mål for ham er å bli baseballspiller, slik at han kan få et stipend en dag eller være modell, slik at de kan være stolte av ham.

Jeg ble slått av begrensningene denne lille fyren lever med. Hvorfor er foreldrene hans så restriktive? Hvorfor er faren hans så motvillig til at barnet hans skal ha en Nerf-pistol? Jeg blir da påminnet om mange av familiene som kommer til kontoret mitt med bekymringer for barna sine. De prøver å oppdra respektfulle, hardtarbeidende, kjærlige barn, men blir forvirret når det ikke blir slik. Johnny raser, Sue slår og roper på andre barn, Jane gjør ikke oppgavene sine og gjør ikke det moren hennes ber om, Sara og Jimmy tar på seg selv, biter negler og hud til det blør. Frykten for at barna deres skal bli selvdestruktive eller den neste 'akeleiemorderen' svirrer i hodene til disse foreldrene.

Blant de mange tingene som må vurderes når man hjelper et barn og hans familie, er hvordan familien håndterer negative følelser. Mens det er voldelige bilder rundt barna våre hele tiden – filmer, tegneserier, videospill, hvordan lærer de om sine egne følelser? Som et samfunn har vi liten plass for barn til å være sinte, triste, sårede eller sinte, spesielt når vi som foreldre er målet for disse bedrøvede følelsene. Hvor er rom for barna våre til å lære om negative følelser?

Det er mange svar på spørsmålet om hvorfor foreldre har problemer med barnas negative følelser. Som den typiske historien om å slippe løs det ukjente, er barnas nød som Pandoras eske. Jeg hører ofte foreldre uttrykke denne opplevelsen i kommentarer som 'Jeg vet ikke hva jeg skal si.' 'Jeg er redd det ikke vil stoppe.' 'Jeg fikk aldri lov til å snakke med foreldrene mine på den måten.' Disse svarene er dypt forankret i minnet til foreldrene. Noen av minnene er bevisste, mens andre er ubevisste.

Som barn kan våre sinte reaksjoner ha blitt møtt med 1) forlatthet – 'gå inn på rommet ditt og ikke kom ut før du er rolig', 'du er for følsom' 2) foreldreangrep og aggresjon – 'Ser du ikke liker det enten når jeg slår deg tilbake!», baksiden av en forelders hånd eller straff, eller 3) foreldreskade – anklager om å være «respektløs» eller den gråtende forelderen som ber barnet legge merke til hvor skadet han eller hun er av barnets oppførsel. Alle disse svarene lærer oss at sinne er noe som var utålelig, uakseptabelt og/eller farlig. Følgelig oppleves sinne som enten en trussel mot det viktigste i livene våre – forbindelsen til viktige andre, eller en trussel mot forbindelsen med oss ​​selv som å oppleve en forståelig følelse. Disse typene reaksjoner forhindrer sinne i å ta på seg den konstruktive rollen det kan tjene, og hjelper oss å forstå trusselen som utløste en beskyttende reaksjon.

Kanskje kan en annen linse på sinnets rolle i barna våre være nyttig. Sinne er en primær reaksjon på følelsen av trussel. Den trusselen kan relateres til fysisk sikkerhet eller følelsesmessig sikkerhet som skade og frykt. Å ikke bli sett eller forstått av de rundt oss er en veldig truende opplevelse for et barns utviklende følelse av hvem de er og hvor de passer i verden. En del av et individs utvikling er å bygge kapasiteten til å ha ordene for å uttrykke dette. Inntil denne ferdigheten er utviklet, uttrykkes mye av den bedrøvede følelsen gjennom ikke-verbale kanaler, roping, raserianfall/nedsmelting, kasting, biting, spark og rasende ansiktsuttrykk. Selv om dette ikke er sosialt akseptable måter for en å kommunisere på, er det hos barna våre midlene som er tilgjengelige når de er overveldet av deres nød.

Så hva har Nerf-våpen med dette å gjøre? Det ser ut til å være en tro på at hvis vi holder barna våre unna gjenstander som uttrykker sinne på voldelige eller destruktive måter, for eksempel Nerf-våpen, vil ikke barna våre vokse opp til å bli voldelige eller destruktive. Selv om dette kan virke logisk, antar det at barna våre er summen av det de har lov til/ikke lov til å gjøre, og avviser det faktum at vi har mange følelser som er avgjørende for vår overlevelse. Sinne og aggresjon i møte med et angrep er en viktig, livsbevarende reaksjon. Vi hører historier om foreldre som finner ekstraordinær overmenneskelig styrke til å bekjempe angripere eller frigjøre sin kjære fra under en bil. Dette er de konstruktive uttrykkene for denne intense, essensielle livskraften.

Lek med Nerf-våpen eller annen aggressiv lek kan åpne for en mulighet til å dele, utforske og gi språk til disse intense negative følelsene. Å drepe innbilte angripere og leke med temaer fra dramaet om å være en dominerende aggressor, et maktesløst offer eller en beskytter skaper et sted å utforske disse kritiske delene av den menneskelige karakteren. Når en forelder trekker seg tilbake fra uttrykket av sinne og nekter muligheter for uttrykk for sinne og aggresjon, hvordan lærer barnet om disse delene av seg selv? Vi har større risiko for å få barn som er voldelige eller ødeleggende for seg selv eller andre når vi ignorerer eller straffer uttrykket av sinne.

Nerf-våpen eller andre uttrykk for vårt sinne trygt rettet og delt er en viktig del av å lære om denne delen av vår menneskelighet. Når sinne utforskes uten foreldres aggresjon eller frykt, kan barn bli mer aksepterende og gjennomtenkte om deres sinte og aggressive reaksjoner. Det er mer sannsynlig at vi som foreldre lykkes med å nå målet vårt om å oppdra et barn som er respektfullt, hardtarbeidende og kjærlig når vi også støtter deres tilgang til deres konstruktive bruk av deres vitale, livsbevarende evne til å være sint.