Det er ikke lett å være objektiv om selvmord
Jeg har ny jobb mandag ettermiddag og kveld. Jeg er frivillig administrator for Facebook-siden: Putting a Face on Suicide (PAFOS) – som en del av en internasjonal gruppe på femten fra USA, Canada, Storbritannia, Australia og Tyskland som jobber på siden åtte timer eller mer en uke. Og jeg er glad for å kunne gi denne nødvendige hjelpen til de som har det vondt som følge av selvmord av en kjær.
PAFOS er et sted å sette såret og holde minnet om sine kjære i live. Det gir også selvmordsbevissthet og veier for utdanning og forebygging.
Statistikk viser at svært 40 sekunder et sted rundt om i verden dør en person av selvmord, det er 99 mennesker hvert 66. minutt. Det er nesten 100 mennesker i USA og over 2160 mennesker over hele verden, hver dag.
PAFOS hyller dem vi har mistet til selvmord med verdighet og respekt, humaniserer den skremmende statistikken over hele verden og erstatter kjærlig tall med ansikter. Målet er å samle 99 bilder av mennesker som har dødd av selvmord for hver dag i året; dvs. 36135 ansikter vil representere 365 dager med tap ved selvmord i USA.
PAFOS bruker hvert bilde i en plakat og en video, legger det ut på PAFOS Facebook-side og lager en personlig hyllestside med våre kjære. Behind the Faces-plakatserien er personlig tilpassede plakater med din kjære og selvmordsmeldingen din for å fremme bevisstheten om din sak eller organisasjon. Disse plakatene er koblet til biografisk informasjon om din kjære, slik at folk kan kjenne noe av historien bak det fantastiske ansiktet. 'Faces of Suicide' er et nytt program som inkluderer ethvert ansikt som sendes inn i en Putting a Face on Suicide-fotomontage for bruk i promotering av dette prosjektet. Det har raskt etablert seg som signaturutseendet til dette prosjektet.
Jeg snublet bokstavelig talt over denne siden for omtrent åtte måneder siden, og jeg ble veldig imponert over hvordan det nesten tabubelagte temaet selvmord blir diskutert – og med så mye omsorg for de overlevende. Siden den gang har bildet til sønnen min blitt inkludert i Dag 4-videoen med musikken hans i bakgrunnen, Dag 4-montasjeplakaten, og på en vakker plakat som jeg nylig hadde på meg på en lokal selvmordsforebyggende 5 kilometers gå/løp. I tillegg legger PAFOS ut bilder av våre kjære på deres bursdager og dødsdager med en omsorgsfull og gjennomtenkt kommentar. Disse to dagene, etter min erfaring, er de verste hele året, og å få PAFOS til å anerkjenne dem er en stor hjelp.
Hver mandag logger jeg på klokken tolv PST og holder fokus på siden til åtte om kvelden. Og jeg passer på at ingenting står i veien for dette engasjementet. Min jobb er i hovedsak å enten like eller svare med en melding på hver kommentar som legges ut på siden. Selv om jeg kan gå frem og tilbake til det andre skrivearbeidet mitt eller se på e-postene mine, sjekker jeg tilbake hvert par minutter slik at jeg kan svare raskt. Det er ikke bra å fortelle folk at det ikke er noen som bryr seg om butikken, for å si det sånn.
Jeg har fått mye verdi av å gjøre denne jobben. Jeg ser frem til det hver uke fordi jeg kjenner den fantastiske tjenesten den gir – trøst til de som har mistet sine kjære på grunn av selvmord. Det er et sted hvor minnene våre aldri dør. Det er et sted hvor vi kan se ansiktene deres og lese historiene deres når vi vil.
Det er også en stor konfrontasjon for meg. Selv om min Paul døde for over tolv år siden, er ikke min sorg over ham over – og jeg vet at det aldri kommer til å bli det. Likevel må jeg skille meg fra det sørgende jeget mitt – som jeg gjør i alle de andre tingene som foregår i livet mitt – og være en objektiv responder her.
Og det er veldig vanskelig.
Hver uke er det minst ett bilde og en historie som får meg til å gråte: et bilde av en 28 år gammel mann som en ung kvinne sa var hennes første kjærlighet, et annet bilde av en gutt på ni år.
Hvorfor vil en niåring dø?
Men han var ikke alene. Mange er knapt barn – fjorten, seksten, nitten, tjueto år gamle – med så mye å leve for. Jeg lurer på om og om igjen hva som går gjennom slike unge sinn som forteller dem å ta livet av seg.
Hvordan vet de i det hele tatt hvordan de skal drepe seg selv?
The Putting a Face on Suicide er et personlig prosjekt av Mike Purcell. Mikes sønn, 21 år gamle Christopher Lee Purcell, døde av selvmord i 2008.
Dette kraftige prosjektet kan fritt brukes av enhver person eller organisasjon for å fremme mental helseorganisasjoner, minnestiftelser og selvmordsundervisning og forebyggingsårsaker. Når dette skrives, har Putting A Face on Suicide over 1100 ansikter i registeret – det er nesten tolv dager. Den har også over 5900 Likes på siden.
Husk hjelp er tilgjengelig. Sette et ansikt på selvmord ble ikke laget for mennesker i nød eller aktivt suicidal. Hvis du er i nød, ring National Helpline 1-800 273 TALK i USA. Hvis du er utenfor USA, besøk nettstedet til International Association for Suicide Prevention. PAFOS-nettstedet og PsychAlive-nettstedet vårt gir også lister over mange nyttige ressurser for de som for øyeblikket har selvmord eller vurderer selvmord.
