Skremmende, urovekkende, ekkelt og tilnærmet uforståelig. Dette er de umiddelbare følelsene som overvelder meg mens jeg ser på nyhetene om Newtown-massakren. Etter hvert som detaljene kommer frem, kan rapporter om skytterens historie med 'Aspersers', sosial isolasjon og engasjement i voldelige videospill være svært alarmerende. Jeg vet at det er mange familier som har barn som deler noen, om ikke alle, av disse egenskapene. Det er imidlertid viktig å huske at skytteren, som alle barn, hadde sin egen unike sosiale, miljømessige og nevrologiske historie. Uansett om han hadde 'Aspergers' eller ikke, er autistiske spektrumforstyrrelser IKKE assosiert med forhåndsplanlagt vold. Imidlertid bringer denne historien frem KRITISKE leksjoner som trenger oppmerksomhet.

For det første trenger barn som har vanskeligheter med sosialt engasjement støtte!Spørsmålet om mobbing har vært i alles sinn og fokus på oppmerksomhet på skolene våre. Vi ønsker alle å ta vare på barn. Men det som blir identifisert av et barn som mobbing, spesielt de med sosiale og/eller emosjonelle utviklingsutfordringer, blir noen ganger sett på av andre som en konsekvens av barnets egen rare eller vanskelige oppførsel. Det tilskrives også at barnet bare er 'for følsomt'. Det er sant at disse barna kan bringe erting over seg selv ved å feillese andres oppførsel som erting. De kan gå glipp av andres intensjoner og oppfatte regelbrudd som personlige angrep snarere enn i sammenheng med mer subtil eller nyansert kommunikasjon, og deretter bli opprørt. I disse tilfellene kan det være en tendens til å stole på sosiale konsekvenser for å lære: 'Når han oppfører seg slik, vil ikke andre like ham. Det vil lære ham.' Ja, disse barna kan provosere og frustrere andre, siden de kanskje ikke 'skjønner det'. De får det IKKE, og de VIL IKKE få det ved å la dem være i fred. Å isolere dem og være sint på dem forsterker følelsen av å være alene i verden. Vi som voksne må respektere når et barn klager over å bli mobbet, selv når vi ikke ser det slik. Sosial isolasjon og avvisning er dypt SMERTELIG.

Det er avgjørende at vi tar hensyn og vender oss mot disse barna i det sosiale/skolemiljøet. Historien om Sandy Hook burde lære oss om medfølelse. Dette er en påminnelse til hvert eneste barn og familie om at forskjellen, når den blir hånet, fører til smerte, harme og potensielt selvskadende atferd eller utagering i vold. Å finne medfølelse i oss kan gjøre en dyp forskjell for barna våre, samfunnet vårt og oss selv. Min bønn her er at vi alle tar hensyn til og undersøker hva barna våre sier om skoleopplevelsen og jevnaldrende. Vi må gå fra å skylde på, skamme, gi råd, ignorere eller tro at konsekvenser alene vil lære oss. I stedet må vi lære om hva som driver atferd. Atferd har mening. Det er en kommunikasjon. Det er opp til oss som voksne å skjønne hva som blir kommunisert. Vi må også hjelpe barna våre å gå bort fra å avvise andre som de finner annerledes, og i stedet gå mot forståelse og toleranse for forskjeller mellom mennesker.

For det andre er det en risikabel vei fremover å la våre barn med sosiale utfordringer finne sin eneste forbindelse i verden via datamaskin/videospill.Disse barna må bli med. De trenger å lære om følelsesverdenen, deres og andre. De kan føle sinne, tristhet og sårhet, og ikke engang være klar over at de opplever disse smertefulle følelsene. I stedet kan deres navnløse angst bli utspilt i den virtuelle verdenen. Det er derfor viktig å flytte dem tilbake fra isolasjonen ved å spille alene til tilknytning. Dette skiftet må kanskje starte i dataverdenen, der en forelder kan hjelpe barnet sitt å lære mer om følelsesverdenen deres når de leker. Hvem er karakterene? Hva er historien som får dem til å handle på den måten? Hva kan skje videre? Hva fikk dem til å ville opptre på den måten? Føler du det noen gang? Jeg lurer på om den karakteren er redd? Hva gjorde den karakteren som gjorde ham til et mål? Disse kan gi en dør inn i barnets videospillverden og en vei inn i forbindelse i den virkelige verden.

Spørsmålet må også stilles om barnet er avhengig av videospill. Det er en langvarig sammenheng mellom media og vold. Erfaring kobler nevrologi og hvis den eneste gleden/belønningen man føler er aggresjon, hvordan påvirker det individets sosiale funksjon? For de med aggressive tendenser (dvs.: sår, smerte, avvisning, sårbarhet som blir omgjort til sinne) kan voldelige videospill øke aggressiviteten og redusere empatien. For de som ikke har det bra sosialt, er det viktig at de får erfaringer med andre som er givende og positive i stedet for å bruke tiden sin isolert med et videospill. Vi vet at videospill er vanedannende. Som forelder må vi begynne å se nærmere på hvilken rolle videospill spiller i barnas liv. Truer barnet mitt med selvskading eller aggresjon hvis du tar det bort? Kan barnet mitt tolerere grenser for lek? Sniker barnet mitt leke? Opptar tankene hans/hennes tanker om spill? Hvordan takler barnet mitt sinne?

Newtown-massakren er en tragisk hendelse. Vi er alle i sjokk og redsel. Det som ville gjort det mer ekstremt er hvis denne hendelsen ikke lærte oss noe om hvordan vi kan gå videre og bli bedre mennesker. Det er mange blant oss i samfunnet som sliter med sosial isolasjon og sosial keitet. Uavhengig av spesifikasjonene til skytteren på Sandy Hook, er denne begivenheten en oppfordring til handling for å ta hensyn til barna våre som sliter sosialt. Navnrop, sosial isolasjon, avvisning og mangel på medfølelse skader oss alle. Det er en tid for å tenke mer på følelseslivet vårt og den menneskelige opplevelsen, spesielt på denne tiden av året. Kanskje i år kan julen handle om medfølelse, aksept, toleranse og tilknytning i stedet for den neste elektroniske dingsen under treet.