Liv. Løper her og der. Opptatt av dette og hint. Feid bort av en eller annen tanke. Vi har knapt nok tid til å legge merke til tiden som går, bry oss om det absurde påstanden, tør jeg si, til å legge merke til ikke bare tankene våre, men rommet rundt dem: en øyeblikkelig perifer gjenklang, et uendelig lite synaptisk brudd mellom erkjennelser, den aller minste pause , en hikke i samlebåndet for tankeproduksjon, når tanke-etter-tanke-etter-tanke endelig slutter å falle som dominobrikker, ansvarlig for den nærsynte uskarphet som så ofte står mot vår lengsel etter større fornuft. Det er virkelig synd, for i mellom er magien.

For å tenke på forestillinger om stor 'E'-opplysning, eller kanskje mer passende brukt, i streben etter den dynamiske kapasiteten for opplyst liv, selvaktualisering eller å gå inn i en mer tilpasset intrapersonlig tilpasning, understreker Welwood (2000) den kritiske betydningen av å utforske hele ens kognitive gestalt, og alle delene som utgjør summen:

Vår avhengighet av sinnets gripende tendens får oss til å overse rommet rundt tanker, filthalvskjoldet som gir opplevelsen vår dens subtile skjønnhet og mening. Å neglisjere disse væskerommene i tankestrømmen bidrar til en generell tendens til å overidentifisere seg med innholdet i sinnet vårt, og til å anta at vi er opphavsmannen og vokteren av dem. Den plagsomme ligningen 'jeg = mine tanker om virkeligheten' skaper en innsnevret følelse av selvtillit, sammen med en angst for våre tanker som territorium vi må forsvare. (s. 53)

Meditasjonspraksis er perfekt egnet til å trene sinnet til å se at det ikke er noe territorium å forsvare tross alt, og vår sanne natur, som strata, er langt dypere enn vi vet. Mens de sitter på puten, er de som praktiserer meditasjon i stand til å bremse de mentale prosessene i sinnet som en før-olympisk prøvelse som forberedelse til den virkelige hendelsen: å bremse sinnet under livet utenfor puten, eller med andre ord, i den eksistensielle virkeligheten i hver dag. Det er for mye å forvente å lære slike vanskelige leksjoner om selvkontroll, dyktige midler og selvmestring mens man sykler gjennom opp- og nedturer i det som ofte føles som et rotterace. På grunn av det kaotiske miljøet som ligger i vårt obligatoriske livsmaraton, blir det viktig å sitte, med stor disiplin, på ett sted, forbli stille og stille i lengre tid, for å trene sinnet til å kunne være i her-og -nå i øyeblikket, og ikke ende opp som et blad fanget i vinden, flytende hvor enn den ustadige tankestrømmen kan ta den.

Mindful awareness-meditasjon fokuserer på utvikling av en holdning av rolig bevaring, og deretter, i løpet av denne rydningen, kultivering av innsikt (shamatha-vipassana), som hjelper til med å rense ut lenge innsamlede mentale spindelvev og utdaterte emosjonelle lagre, avsløre for mediterer en naturlig lysstyrke i sinnet som ellers ville blitt oversett, eller gått glipp av i vanlig syn i hurtigheten til den 'naturlige holdningen' til vanlig tenkning snarere enn 'åpne betraktninger, å gå tilbake til ting og være sammen med dem' (Moustakas, 1994, s. 58). I 'Memorial Address' foreslår filosofen Martin Heidegger en viss type Being-with når han beskriver fenomenene Andenken, eller 'tenking mot' (Stambaugh, 1990, s. 90) som 'en slags venting, ikke en passiv venter, men en veldig oppmerksom, intens en» (s. 87). Stambaugh sier at Inständigkeit, eller en holdning av 'boende', garanterer denne kvaliteten på å ivareta:

Inständigkeit eller utholdenhet er en slags intenst oppfattende å stikke noe gjennom, stikke det ut, kanskje noe som ligner på det vi gjør når vi prøver å huske noe vi har glemt. Det minner meg om det buddhistiske tenkeren Dogen kalte «vedvarende anstrengelse». (s. 87)

Med vedvarende anstrengelse og innlevelse i hele opplevelsen (tanker så vel som rom rundt dem), kan vi se 'hva det er Heidegger vil at vi skal gi slipp på' for å 'lede oss tilbake til retningen av væren' ( s. 87), og understreker at menneskets 'spesielle natur' er at han eller hun i hovedsak er et 'meditativt vesen' (Heidegger, 1966, s. 56).

Derfor er problemet å redde menneskets essensielle natur. Derfor er problemet å holde liv i meditativ tenkning.

Men frigjøring mot ting og åpenhet for mysteriet skjer aldri av seg selv. De rammer oss ikke ved et uhell. Begge blomstrer bare gjennom vedvarende, modig tenkning. (s. 56)

I fravær av slik disiplin og intensjonalitet, slikt mot til å være, finner vi oss ofte tapt i mentale og fysiske avledninger og mellommenneskelige oppblussinger som ikke utgjør noe mer, sett rett igjennom, enn hårutløsende reaksjoner på stress. Dessverre er vi blinde for alt vi gjør mot oss selv og hverandre, fordi vi ikke tar oss tid til å sitte stille og undersøke hva i helvete som foregår i det buddhistiske psykologien smilende kaller vårt 'apesinn'. Hvordan kan vi en gang for alle temme den hoppende apen?

Når mediterende mediterer, begynner de å se på teksturelle og strukturelle måter deres unike Being-in-the-World, så vel som deres mer universelle aspekter, i, om ikke sakte film, i det minste sakte film enn vanlig. Med en samordnet praksis begynner den tidsmessige bevisstheten om ens vesen i all sin mangfoldighet å spiralere på måter som informerer om fortid-nåtid-fremtid-paradokset som en mer levendegjort fenomenologi som sier et hjertelig 'ja' til integrasjon, flyt, kongruens, empatisk overføring , og en enorm romlighet som vokser friskt og spontant ut av en forankring i ens vesens vesen. Det kommer som noe av en sjokkerende åpenbaring at vår kjerneessens er en av 'grunnleggende godhet' eller Buddha-natur (i motsetning til den mer populære forestillingen om 'opphavsynd'), oppdaget ved å se med en barberhøvelaktig presisjon på sinnet. Som meditasjonslæreren Pema Chodron sier, gir grunnleggende godhet oss 'kapasiteten til å bli berørt, ved å være åpne for det hele.'

Men i ett bestemt øyeblikk, i løpet av ikke noe spesielt øyeblikk, til slutt fjernet alle etiketter, beskyldninger, ytre dømmekraft, selvforakt og veving av historien, utmattet og brukt fra meditasjonens primære edikt til å 'vende tilbake til utpusten' over og igjen (over så mange år), glir ikonet til slutt av mantelen som det lenge har vært tilbedt på. Det falske selvet finner seg selv knust på gulvet, ødelagt i bevisstheten om tomhetens sannhet (form er tomhet og tomhet er form), overrasket av eurekaen, det oppsiktsvekkende øyeblikket til satori, utfrielsen til den stille roen til no. -selvet, og nuets søtt utfoldende evighet.

All visdommen i verden er plassert i hullene mellom åndedragene, i rommet mellom tankene, sa en meditasjonslærer en gang under en formell sitteøvelse. Men mindfulness gir ingen enkel kick-start, og krever deretter en personlig hyper-våkenhet, en økende bevissthet og vennskapende tilnærming til ens diskursive mønstre og interne skravling: Andenken og Inständigkeit, en tenkning mot og dvelende i det. Mens satoris sang gir et nytt og noen ganger beroligende lydspor for meditatoren, en rekalibrering av den eksistensielle symfonien, som Epstein (1995) påpeker: 'Selv når de åpenbare ytterpunktene til det falske selvet har blitt fjernet, er det en tendens til å erstatte dem. med subtile versjoner av samme impuls' (s. 70). Som et samlingsrop for den nødvendige utviklingen av sinnsro for å møte og overvinne slike ubevisste drifter og fortielser, tilbyr Ram Dass som kjent følgende mantra: 'Ah, interessant.'

Det er gode nyheter at innsikt fra denne nye oppvåkningen aldri forsvinner helt. Realisert som 'urlig' et eller annet sted, er våknet sinn alltid tilgjengelig. Likevel, samtidig lærer meditatoren at det er fruktløst å gripe etter det. Det er kun oppnåelig gjennom glimt som dukker opp fra tid til annen bak den overskyede himmelen til den 'naturlige holdningen.' Å nå sinnets strålende lysstyrke krever stor øvelse, tålmodighet og flid, over så mange år.

Men vi kan ta hjerte – Zen-mestere har etterlatt seg en ledetråd. Som Welwood tar til orde for, i stedet for kun å fokusere på tanker og innholdet i tankene, dette og det i vår erfaring, ham og henne, vi og de, materialiteten og daglige kver av årsak og virkning, vi kan huske å utforske rommet rundt tankene, rommet mellom dem. Hva finnes i gapet mellom utpust og innpust? Hvor er tankene da? Hvem er du i disse områdene? Hvem er du i disse hullene?

Zen-mestere sier, tenk over disse tingene.